Same same, but different

Så var dagen med Nam (nummer 5) kommet. Marjies mamma, som hun kaller ham, skulle ta meg på sightseeing i HCMC. Jeg møtte ham ute ved hovedveien klokka åtte, etter en svipptur innom markedet for å kjøpe frokost. Vi investerte i banankake med tapiokasaus, vårruller, dumplings m.m før vi stod forventningsfulle på avtalt møtested. (Med vår språkbarriere var det ikke godt å vite om vi hadde felles forståelse av tid og sted.) Nam var imidlertid på plass, og bestilte iskaffe med tonnevis av sukker til meg som skulle nytes til akkompagnement av tutende mopeder og taxier, mens han kjørte Marjie til jobb. Jeg prøvde forgjeves å si at jeg stod over kaffen, men vietnamesere insisterer og slik blir det.

Kvart over åtte var Nam tilbake og turen mot Ben Tahn (markedet) begynte. Som skremt førstegangspåsittende tok jeg et godt tak rundt livet på Nam i det vi satte av gårde. Opp fortauskanter, inn på fortau og ut på veien igjen bar det. Etter en kort stund hadde vi vår første "samtale". "Marie hold here", sa han og pekte på lårene sine. Det slo meg at jeg hadde tatt meg en litt for stor frihet, og flyttet raskt hendene på lårene hans. "No. Marie hold here." Kunne det være mine lår han mente? Jeg skjønte ikke hvor han ville hen, og bestemte meg for å gi blaffen i om jeg ble nabolagets samtaleevne i lang tid etterpå for å ha "lagt an på" Nam, og konsentrerte meg om trafikken og alle tusentalls mopeder vi møtte på fereden mot markedet.

Vel framme jumpet jeg av, og signaliserte med kroppsspråk og tale at jeg ville plukkes opp ved Operan kl ett, uten helt å tro på at det hadde gått inn. En halv time senere så jeg nemlig Nam inne på markedet, altså var han der fortsatt! Han så en helt annen vei da vi passerte hverandre, og jeg forstod at han ville sjekke ut at alt var i orden med meg. En mann som med andre ord hadde fått et tilnavn han fortjente, "mother".

Jeg bestemte meg likevel for å gå nedover til sentrum etter en time med hete, veskekjøp og "madam, can I help you?" non-stop. På veien passerte jeg statuen av onkel Ho og Rex hotell, som var sentrum for kommunikasjonsvirksomhet under Vietnamkrigen. Mange "motorbike, madam?" senere nådde jeg Parkson og air-condition! Et stilig, men dyrt kjøpesenter som var et greit oppholdssted fram til klokka ett.

Klokka fem på ett fant jeg et skyggested ved Operaen og ventet, ventet og ventet. Etter tre kavarter tekstet jeg Marjie. Nam hadde visst misforstått, men han var på vei. Jeg holdt ut en stund til før jeg bestemte å ta bena fatt til Reunification Palace. Midtveis fikk jeg nok en sms fra Marjie om å vente, og jeg snudde og gikk tilbake. Både bokselgere og postkortselgere hadde hatt meg under oppsikt, og jeg kjøpte begge deler for en stor sum dong etter å ha gitt etter for salgsargumentene deres i heten.

Etter nok en stund med venting bestemte jeg med for en kjapp tur innom Louis Vuitton og deretter taxi til Reunification Palace. Jeg måtte jo ha med meg noe av historisk verdi den første dagen i HCMC. Med 40+ var det slettes ikke så verst å gå rundt i det noe avkjølte palesset som står nøyaktig slik det stod etter Vietnamkrigens slutt i 75.



Jeg kjente imidertid snart at beina hadde fått sin dose gange og jumpet inn i nok en taxi som tok meg til The Castle igjen. Jeg håpet å snike meg forbi Nam, men den gang ei! Nevøen hans forklarte på stotrende engelsk at det var HAN som hadde tatt feil. Jeg skjønte allerede da at det å miste ansikt var så stort nederlag for en vietnameser at han heller tyr til løgn - eller lar andre ta støyten. Uansett, Nam fikk sine 100 000 dong (40 kroner) og så ut til å være tilfreds med det.

Marjie ba om å få se vesker og poser, og skjønte ut fra prisene at jeg hadde blitt - om ikke grundig - men likevel lurt. Ja, ja, tenkte jeg. Uansett var prisene slettes ikke til ikke å tåle. Hun insisterte imidlertid på at vi bare MÅTTE tilbake til markedet senere for å gi jentene i den Koreanske veskebutikken beskjed om at de faktisk hadde lovt meg andre priser dagen før!

Etterpå ble det middag med en kollega, Steven, på en fantastisk sjømat restaurant! Dagen etter skulle Marjie motta den store prisen - teacher of the year - mens jeg skulle nyte en seks timers behandling på spa i Districrt 10! What a life!

Good morning, Vietnam!

10 juni 2009

Endelig var dagen for avreise til Vietnam kommet! Jeg hadde planen klar - pakke minst mulig, for å få med mest mulig hjem! Trening ble gjennomført, frokost fortært, før familien kjørte meg til Torp.

På flyplassen ble jeg fratatt nødprovianten min, men ikke det gode humøret. Jeg tok to siste jobbtelefoner og kjøpte et par sladreblader før jeg senket skuldrene og satte meg godt til rette. I kiosken hadde jeg også kjøpt meg to kalde Pepsi Max. Jeg så for meg at det ble mine to siste på en stund.

Etter en liten time med venting var flyet klart til avgang. De neste par timene ble tilbrakt på fly og flyplass, Torp, København og Bangkok, før jeg endelig landet i HCMC den 11 juni. Lavsesong og regntid til tross, taxisjåførene kastet seg over turistene som kom ut av hovedutgangen som sultne haier. Her var det om å gjøre å kaste seg over et uvitende bytte i håp om å gjøre en del ekstra kroner! Jeg kom meg neste til enden av køen - mot Vinasun og Mai Linh før jeg ble "overfalt". Jeg spurte om han var fører av en av de kjente taximerkene, og fikk et overbevisende "YES!" til svar. Allerede da skulle det vise seg at Vietnameserne var mestere i å manipulere og overtale. Intet tydet på at han var verken ML eller Vinasun, men jeg fikk forhandlet meg fram til en god pris, syntes jeg (som selvsagt ende opp på et annet prisnivå enn jeg hadde tenkt meg!), og satte kursen mot American International Elementary School. Vel framme ble jeg snytt for en god del kroner, men var for varm til å deale, og hastet mot skolen for å finne Katherine, Marjies venninne. Med høy "turnover" av lærere trodde mange at jeg var ny lærer ved skolen. Katherine kom etterhvert smilende inn døra og tok meg med til "the castle".

Jeg pakket ut, tok på bikinien og ga meg i vei opp mot "rooftop"en og hengekøya. Utmattet sovnet jeg og sov i to timer. Omtåket av varme, sol og søvn, fant jeg omsider dusjen og var akkurat klar til Marjie kom inn døra. Et veldig hyggelig gjensyn, en liten utveksling av reisens forløp, og vi bestemte oss for å ta en tur ut i nabolaget for å spise. Ris og skalldyr, samt rørsukkerdrikke stod på menyen. Vi spiste og skravlet om hverandre, mens vi la planer for morgendagen. Hennes "privatsjåfør" Nam (nr 5) skulle være min private guide for dagen.

Det var allerede begynt å mørkne da vi var ferdig med maten, og vi satte kursen mot taktoppen igjen. Hengekøyer, min tredje fruktjuice og myggmiddel var på plass. Det samme var stjernene. Vi nøt varmen og delte det som hadde skjedd oss siden sist.

Ved ellevetiden bestemte vi oss for å ta kvelden, jeg på balkongen. Og med mange tanker i hodet om de neste ti dagene sovnet jeg til lyden av viften som blåste kjølig vind over balkongen....