Kvart over åtte var Nam tilbake og turen mot Ben Tahn (markedet) begynte. Som skremt førstegangspåsittende tok jeg et godt tak rundt livet på Nam i det vi satte av gårde. Opp fortauskanter, inn på fortau og ut på veien igjen bar det. Etter en kort stund hadde vi vår første "samtale". "Marie hold here", sa han og pekte på lårene sine. Det slo meg at jeg hadde tatt meg en litt for stor frihet, og flyttet raskt hendene på lårene hans. "No. Marie hold here." Kunne det være mine lår han mente? Jeg skjønte ikke hvor han ville hen, og bestemte meg for å gi blaffen i om jeg ble nabolagets samtaleevne i lang tid etterpå for å ha "lagt an på" Nam, og konsentrerte meg om trafikken og alle tusentalls mopeder vi møtte på fereden mot markedet.
Vel framme jumpet jeg av, og signaliserte med kroppsspråk og tale at jeg ville plukkes opp ved Operan kl ett, uten helt å tro på at det hadde gått inn. En halv time senere så jeg nemlig Nam inne på markedet, altså var han der fortsatt! Han så en helt annen vei da vi passerte hverandre, og jeg forstod at han ville sjekke ut at alt var i orden med meg. En mann som med andre ord hadde fått et tilnavn han fortjente, "mother".
Jeg bestemte meg likevel for å gå nedover til sentrum etter en time med hete, veskekjøp og "madam, can I help you?" non-stop. På veien passerte jeg statuen av onkel Ho og Rex hotell, som var sentrum for kommunikasjonsvirksomhet under Vietnamkrigen. Mange "motorbike, madam?" senere nådde jeg Parkson og air-condition! Et stilig, men dyrt kjøpesenter som var et greit oppholdssted fram til klokka ett.
Klokka fem på ett fant jeg et skyggested ved Operaen og ventet, ventet og ventet. Etter tre kavarter tekstet jeg Marjie. Nam hadde visst misforstått, men han var på vei. Jeg holdt ut en stund til før jeg bestemte å ta bena fatt til Reunification Palace. Midtveis fikk jeg nok en sms fra Marjie om å vente, og jeg snudde og gikk tilbake. Både bokselgere og postkortselgere hadde hatt meg under oppsikt, og jeg kjøpte begge deler for en stor sum dong etter å ha gitt etter for salgsargumentene deres i heten.
Etter nok en stund med venting bestemte jeg med for en kjapp tur innom Louis Vuitton og deretter taxi til Reunification Palace. Jeg måtte jo ha med meg noe av historisk verdi den første dagen i HCMC. Med 40+ var det slettes ikke så verst å gå rundt i det noe avkjølte palesset som står nøyaktig slik det stod etter Vietnamkrigens slutt i 75.
Jeg kjente imidertid snart at beina hadde fått sin dose gange og jumpet inn i nok en taxi som tok meg til The Castle igjen. Jeg håpet å snike meg forbi Nam, men den gang ei! Nevøen hans forklarte på stotrende engelsk at det var HAN som hadde tatt feil. Jeg skjønte allerede da at det å miste ansikt var så stort nederlag for en vietnameser at han heller tyr til løgn - eller lar andre ta støyten. Uansett, Nam fikk sine 100 000 dong (40 kroner) og så ut til å være tilfreds med det.
Marjie ba om å få se vesker og poser, og skjønte ut fra prisene at jeg hadde blitt - om ikke grundig - men likevel lurt. Ja, ja, tenkte jeg. Uansett var prisene slettes ikke til ikke å tåle. Hun insisterte imidlertid på at vi bare MÅTTE tilbake til markedet senere for å gi jentene i den Koreanske veskebutikken beskjed om at de faktisk hadde lovt meg andre priser dagen før!
Etterpå ble det middag med en kollega, Steven, på en fantastisk sjømat restaurant! Dagen etter skulle Marjie motta den store prisen - teacher of the year - mens jeg skulle nyte en seks timers behandling på spa i Districrt 10! What a life!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar